Morgenbladet / 15. januar 2010 / Anmeldt av Jon Mikkel Broch Ålvik

Maria forstummet for tidlig

Marias Song overbeviser ikke helt som musikalsk prosjekt, men som feministisk arbeid er den vellykket.

Det ligger et godt feministisk prosjekt til grunn for Sinikka Langelands nye plate. Jomfru Marias betydning ble tonet ned etter reformasjonen (og etableringen av Norge som “et rent luthersk rike”), men Maria-myten levde videre i skjul, i ballader og folkeviser. Melodi-rikdommen i denne musikken inspirerte komponister til å skrive sine store verk. Langeland søker å samle disse trådene og fremheve Maria gjennom Bachs musikk og hennes egen improvisasjon over hans råmateriale, folketonene.

På sin første ECM-plate, Starflowers (2007), samarbeidet Langeland med jazzmusikere som Anders Jormin og Trygve Seim. Denne gangen viderefører hun prinsippet fra plater som Påsketona (2002) og Kyriekoral (2005): Hun trakterer selv sang og kantele, mens Lars Anders Tomter (bratsj) og Kåre Nordstoga (orgel) spiller Bach mellom hennes stykker.

Hver for seg. Platetittelen gir assosiasjoner til Anders Öhrwalls verk Mariamusik fra 1974, hvor han bruker eldre Maria-tekster og folkeviser fra flere land for å fortelle jomfru Marias historie. I likhet med Öhrwall tegner Langeland et respektfullt portrett av henne. Tekstens opphav er Lukasevangeliet, som også er grunnlaget for hyllestverk som “Ave Maria” og “Magnificat”. Platens to seksjoner, “Maria budskap” og “Maria lovsang”, åpner begge med solbønnen “ Lova lova Lina”, som priser Maria. Gåte har tonesatt den samme teksten i sin sang “Solbønn”, som også er en fin parallell til Langelands prosjekt: Denne musikken er stadig relevant.

Lyden er plettfri, og Langelands klare og samtidig skarpe setemme – mer Lisa Gerrard enn Berit Opheim – står fint til den mykere klangen i instrumentene. Men der Starflowers oppstod av samspillet mellom Langeland og musikerne, opptrer aktørene, med et par unntak, hver for seg på Maria´s Song. Platen er faktisk mest overbevisende i det korte kuttet hvor hun improviserer til Nordstogas orgelspill i “Vom Himmel kam der Engel schar”. Her blir koblingen barokkmusikk og folkesang håndgripelig, hun viser oss at det går an å improvisere over musikken mens den blir spilt. Som på Starflowers er det samspillet som for alvor får en til å lytte.

Avslutningen, Bachs “Chaconne” overlagt med Langelands improvisasjon over “Ave Maria”, minner på sin side om Christoph Poppen og Hilliard-ensemblets innspilling av samme stykke, hvor sangerne vever fragmenter av Bach-koraler inn i fiolinspillet. Langeland er imidlertid ikke i nærheten av en slik dekonstruksjon, og hun avlsutter dessuten sin innsats etter bare fire minutter. De resterende ni minuttene består av Tomters utmerkede spill; det låter upåklagelig, men hva er det godt for i sammenhengen? Skal Maria forstumme så tidlig?

Søm. Langeland søker å vise at avstanden mellom barokkens kunstmusikk og folketonene – Maria-musikken – er mindre enn vi tror. Helheten fremstår likevel mer som en kløktig arrangert høymesse eller et oratorium enn som overbevisende eksempel på en direkte musikalsk sammenheng. I Langelands regi kommer Maria til sin rett, men på lydsporet er elementene adskilt, og helheten bare tilsynelatende sømløs.

Undertegnede har mest sans for Langelands musikk når hun har med seg jazzmusikere, men kan likevel anbefale Maria´s Song til fans av både Björk, Joanna Newsom og Värtttinä. Opptaket er gjort i Nidarosdomen, og domkirkens berømte barokkorgel klinger fint i ECM-produskjon. Så kan man bare håpe på at lytterne også vil få med seg hva platen handler om.